Eidsfoss og Kongsberg jernverk ble drevet sammen fra 1824 frem til omkring 1850. Det ble gjort flere forsøk på å få i gang jernverksdrift på Kongsberg. Alt i 1687 - 88 ble det bygget en masovn ved Tislefoss. Etter 1733 ble det på nytt arbeidet for en masovn. Et nytt forsøk ble gjort mellom 1805 og 09 og i 1811 ble Poul Steenstrup verkets første - og eneste - bestyrer. Fra året 1816 vet vi at det arbeidet 7 betjenter og 118 faste arbeidere der.
I 1824 ble verket solgt på auksjon til Peder von Cappelen som siden 1795 hadde drevet Eidsfoss verk. Driften kom etter 1833 i forfall. Peder von Cappelen døde i 1837 og driften gikk videre i enkens navn inntil 1849. Når denne katalog er datert 1850 må en ha lov å tro at det er et siste forsøk på å få til en drift igjen, men det ble da Eidsfoss som overtok produksjonen. En stangjernshammer i Kongsberg skal ha holdt det gående til bortimot 1870.
Støpejern fikk en meget vid anvendelse i forrige århundre; det møblerte bygatene med brannhydranter, gasslykter, trapper og gelendere. Det smykket bygningsfasadene med knekter til verandaer og utspring og innvendig til vindeltrapper og møbler. Selv spyttebakker og paraplystativene var av støpjern. På kirkegårdene fant man gravkors av støpejern. Rundt gravstedene og ellers i hager og parker fantes, og finnes ennå, støpejernsgitter og gelender. Katalogen gir en liten anelse om hvor anvendelig dette materialet er hvilket tilbud som fantes.
Den dag i dag finner man rester av denne produksjonen i distriktet. Ennå finnes fotskrapene på trappen til enkelte bygninger og kjøkkenets jerngryter og stekejern finner vi hengende ved gamle ovner, eller peiser.