På Eidsfoss i Vestfold har det skjedd nærmest en kulturell revolusjon de siste årene. Fra å ha vært restene av et gammelt jernverk, gamle arbeiderboliger og et minne om en rutebåt og jernbanestasjon, holder nå entusiaster på a blåse liv i stedet igjen. Allerede nå er det mye vakkert å interessant å oppleve ved en liten tur til Eidsfoss.

På det gamle jernverkssted Eidsfoss kom den første masovnen i gang fra 1697. Fram til 1926 var det trafikkknutepunkt for dampskipstrafikk pa Eikeren (lokalt: Eiker'n) med forbindelse sørover på smalsporet jernbane til Tønsberg. Innenlandsk turisttrafikk i rundreise stil hadde stort omfang fram til 2O- åra. Like før krigen var det slutt på jernbanedriften, bilen overtok her som sa mange andre steder. Jernverket var på 1700-tallet kjent som landets beste, og til dels eneste produsent av stål. Etter opphør av støperi og ovnsproduksjon ble jernbanevogner produsert der fram til etterkrigstida. Fortsatt finnes 25 av verkets gamle bygninger, mest bolighus, spredt i området mellom Eiker'n og Bergsvannet. Langs med elvedraget finnes rester etter tre store kornmøller fra tidlig middelalder og fundamenter etter en oppgangssag fra 1500-tallet.
Rundt den fredete Hovedgården vitner trealléer og formasjoner i terrenget om et engang høyt pleiet kulturlandskap. Et parkanlegg i barokk- og renessansestil var anlagt her på 17OO-tallet av verkseiere. Hovedgården var i familien von Cappelens eie (som også var eier til Fossesholm) og var privatbolig for eierfamilien helt til 1987. Bygningen var oppført omkring 1750, siden påbygd og fredet i 1922.

Nærmest riksveien ligger i dag en rekke med rødmalte gamle arbeiderboliger, «Bråtagata».
Alt i 1979 satte ildsjeler i gang med rehabilitering. En særpreget veikro med historiske fotos på veggene tar i mot veifarende, og her finnes et restaurert postkontor og keramikkverksted. Landhandleriet over veien er faktisk landets eldste, fra 1868. Ei gangbru tett inntil vitner om ny tilrettelegging for besøkende. Snekkerverkstedet inne på selve verksområdet rommer prosjektets hovedkvarter og prosjektleders kontor. Herfra guides det på kulturstien hver helg i sommersesongen. Fire stiftelser har arbeidet hver for seg med å hevde ulike prosjekter, en ikke alltid like effektiv modell kan vi tenke oss.

---

Dampbåt hevet

Dagens kultursti går på den gamle banetrasseen, fra dampskipsbrygga, gjennem verksområdet og opp til det gamle stasjonsområdet. Det foreligger planer om å gjenoppbygge en banestump med dampdrift, samt gjenoppføre stasjonsbygningen med jernbanehotellet som ble revet i 6O-åra. Bak verksområdet finnes en allerede fullt restaurert lokstall fra århundreskiftet, murt i tegl, i så kalt «licenestil», som er innført i Riksantikvarens bevaringsplan for jernbanebygg. Det siste tilskudd til stedets severdigheter er den ærverdige D/S "Stadtshauptmann Schwarz", en gang Eiker'n's stolte "svane" som har ligget på innsjøens bunn siden 1931. Lørdag 28.oktober 1995 ble damperen hevet til overflaten, med 2000 tilskuere og all tenkelig mediestøtte. Går det som entusiastene ønsker, settes den igjen i dampskipsfart mellom Eidsfoss og Fossesholm!

Det har blitt en trend, at det som i tidlige tider var arbeidsplasser med mange sysselsatte blir satt i stand som kulturelle severdigheter. Resultatene har alt nedfelt seg i en rekke vel besøkte attraksjoner, til dels med store museale anlegg, langsmed riksvei 35 (Blaafarveværket, Krøderbanen, Fossesholm). For distriktene kan ringvirkningene vise seg betydelige, demonstrert ved Blaafarveværkets eksempel som har rundt 300 000 besøkende hvert år. Slike nyskapninger hemmes erfaringsvis av at retningsgivende prosjektstøtte og muligheter for økonomisk støtte mangler. BU-fondet er i så måte et unikum, men passer ikke i alle sammenhenger. Lokale prosjektmakere må ellers lete seg fram gjennom regler og administrative skott for å finansiere ett og annet delprosjekt. Motivet for å skape attraksjonsinteresse ut fra lokale bevaringsinteresser, og samtidig skape nye arbeidsplasser, er i høy grad til stede, det demonstrerer man i fullt monn på Gamle Eidsfos.

Tekst: Dag-lvar Rognerød
Historisk foto levert av Asbjørn Jakobsen

Turistinformasjonen er bemannet visse tider på året
tlf: 330 57 135
eller ring 33 05 84 24 Åse Askim,
eller Hof kommune 33 05 95 00.

Fra 1. mars 1995 var det tilsatt prosjektleder på full tid for en treårsperiode, med midler fra Bygdeutviklingsfondet (BU).

Fra tidligere info:

Prosjektleder Anne Lauritzen understreker at her på stedet legges grunnlaget for varige arbeidsplasser og fast bostedstilknytning. I dag finnes det mekanisk industri der (ca. 2O ansatte), en bedrift som praktiserer lafteteknikk med 5 ansatte og verkstedutsalg for kunsthåndverk. Eldre arbeiderboliger er avhendet på selveierbasis, eller leies ut av en av stiftelsene. Boligene blir pietetsfullt ivaretatt innvendig og utvendig, og hagene opparbeides. Kommunen har bidratt aktivt til satsingen på kulturbasert næringsutvikling. «Her er ikke noe Tusenfryd» er grunntonen, man ønsker ikke kortsiktig attraksjonsturisme eller tomme kulisser for utstilling. Langsiktig ønsker man å utvikle stedet som konferansesenter med overnattingsmuligheter, og som et severdig besøkssted for motiverte turister fra nær og fjern. Institutt for landskapsplanlegging (NLH) ved Ås har engasjert seg i gjenskapingsarbeidet for det gamle parkanlegget.

Arbeidet har for alvor kommet i gang dette året, med 200 000 kroner i prosjektstøtte fra Norsk kulturråd. Kafedrift har vært drevet i den gamle Hovedgården siden sommeren 1993, det siste året bare i helgene. Det arbeides med å få gården innarbeidet som selskapslokale for bedrifter og private selskaper, og etter hvert oppgradert på antikvariske premisser. Museumsvirksomhet forberedes også, bl.a. i Verkets gamle skolebygning fra ca. 1750. I 1996 håper man å komme i gang med utstillinger av Eidsfos Industrihistoriske Samlinger, som holder til i en tidligere lagerhall på verksområdet. Fylkeskommunen ansetter i disse dager en fylkeskonservator med ansvar bl.a. for Gamle Eidsfos.